Det nærmer seg siste uka i august. I god tradisjons ånd pakker vi fiskestenger og sekker for ei ukes fisking på Hardangervidda. Samme "lag" som i fjor, same procedure, etc... alle et år eldre og visere, vel, bortsett fra Rex da som har rukket å bli 7 år eldre, og runder derfor 77! Men gamlingen er ikke noen veiking, og bjeffer, uler og hopper opp som han pleier når han får greie på hva vi skal. Fjellet. Vi liker fjellet alle sammen. Spesielt når vi får fisk - stor fisk.

I år prøver vi oss på et nytt område. Til nå har det vært vestvidda som har stått i sentrum, og vi har vært på godplassen noen år. Fortsatt er det godplasser igjen vi vil prøve oss på. Vi har et luksusproblem. Det skal vise seg i løpet av turen at dette problemet utvider seg i uventet stor grad.

Utgangspunkt for avreise er som i fjor, Rauland. Der spiser vi en festmiddag en fredagskveld i slutten av august og skåler for årets fisketur som er et faktum! På menyen er en enorm gryte med stroganoff signert Mor. Vi liker maten Mor lager. Det vet hun godt - og hun lager derfor mat til oss så ofte hun har anledning. Det smakte sinnsykt godt denne gangen også. Det blir en sein fredags kveld. Som i fjor flokker vi fra alle landets hjørner for å samles for begivenheten. Ronny fra sørvest, Per fra nord, via Oslo med Bjørn, og Jan fra strilebyen. Jan ankommer fasjonabelt seint i sin silkesvarte 9.3 (uten riper i) og skremmer Far med å tilsynelatende rygge rett inn i garasjeporten. Den har da ryggesensor må forstå.



Vi tar en utstyrsopptelling. Alle har med steikepanne. Vi trenger ikke fire steikepanner. Tre har med kaffekjele. Vi har planer om å drikke en del kaffe, men trenger strengt tatt bare én. Det er lurt å sjekke fellesutstyret før vi drar. At de fleste av oss begynte pakkinga dagevis før vi la i vei sier litt om ambisjonsnivået. Ingenting skal være glemt. Det strider imidlertid i mot den gylne pakkeregel - man glemmer alltid noe. Foreløpig ser det likevel ikke slik ut.

Vi våkner til en frisk høstmorgen og vi ser gjenskinnet av sola i furutrærne utenfor vinduet. Vi pakker siste biten og kommer oss avgårde. Nødvendig proviant for ei uke blir kjøpt inn. Matinnkjøpet vårt fungerer på denne måten: vi setter handlevogna midt i butikken, og går deretter dels hver for oss, dels sammen med noen vi begynner en matdiskusjon med, finner noe snacks - og kaster det oppi vogna. Vi prøver i blant å få litt oversikt - vi har da vært på tur før. -Hvor mange middager har vi nå? karbo altså. En teller opp og svarer. -Hvor mange frokost? Skal vi ha pannekaker en dag? Egg og bacon? Ja, og ja. Omsider beveger vogna seg mot kassen, og vi får til slutt kommet oss ut av butikken. I det vi kaster posene med matt inni bilen og må flytte stengene slår det Per at han har glemt å ta med teleskopstanga hans. Eller det vil si, en av dem. Vi har ikke tid til å kjøre tilbake for å hente stanga - Per blir dermed den stolte eieren av en splitter ny telskopstang, hans fjerde i samme størrelse. Stenger får man aldri nok av.



Vi ankommer i sånn passe god tid til Møsvatn hvor vi skal ta båten innover. Vi har ikke fått tid til å pakke oppi sekkene ennå, så vi er et lystig skue der vi går ombord i båten med minst to bæreposer hver i tillegg til sekker av respektabel størrelse. Rex er skeptisk til båten. Dette er ikke trygge greier. Han tyr derfor til lav åling bortover dekk mens han sniker til seg litt kos her og der fra tilfeldig forbipasserende. Møsvatn er stort. Det er det vannet som gir opphav til de store kraftverkene i Rjukan. Vannet er såpass stort at det tar to timer med hurtigbåt å komme seg fra øst til vest. Vi får derfor litt tid til å bli kjent med Falken, altså båten vi er på.



Det er mange folk på båten. En av dem skal inn og fiske. Han har heller ikke vært på disse traktene før. Han tar opp kartet fra sidelommen for å vise hvor han skal fiske hen. Det er ring rundt et vann han hadde blitt tipsa om av en kamerat. Ørreten skal visst være av en spesiell type der, gylden. På spørsmål om han har fisket mye på Hardangervidda bretter han ut kartet enda litt for å vise. Flere vann er merka av med rød penn og noen er supplert med et "Bra!". Vi memorerer vanna - dette er Kims lek på alvor - alt huskes, og repeteres umiddelbart i hodet for å huskes i to minutter - akkurat lang nok tid til å finne fram vårt eget kart for å gjenskape markeringene. Er dette kynisk og frekt? Nei, det er sånn det er. At vi oppdager noen gode vann vil ikke si at de kommer til å bli fisketomme. Vi mener selv at vi har god fiskemoral. Alt som er over kiloen slippes ut i vannet igjen - dels fordi det er de store fiskene som virkelig står for produksjon av ny fisk, dels fordi de store fiskene inneholder en del tungmetaller og bør helst ikke spises - i hvert fall ikke av gravide!


Vi får oss en liten overraskelse inne ved Mogen. Reinjakta har begynt. Og det betyr innskrenkninger. Ikke på allemannsretten(selv om antageligvis mange skulle ønske det også), men på fisket. I en sone på halvannen mil nord for Kvenna er det rett og slett ikke lov å fiske nå under jakta. Det er flere som er i vår situasjon, og stemningen er laber. Vi velger likevel å ta en pils mens vi finner ut av ting. Karen vi traff på har imidlertid fått tips om et par vann på sørsida av elva, og vil prøve der - reinjakt eller ikke! Vi har også lyst å prøve der, men bestemmer oss for først å prøve lykken i elva.

Fisken i elva er stor. Skikkelig stor. Men det er et par ting som gjør at den ikke er lett å få tak i for oss. Vi har ikke grovt nok utstyr(vi ser at folk fisker med wobblere store som termoser), og fisket foregår på natta(vi liker å se hvor vi fisker hen, og om det er fisk der eller ei). Elvefisket i Kvenna blir derfor en noe stusselig opplevelse for oss. Vi prøver oss også litt på sørsida av elva.



På sørsida får vi akkurat nok småørret til en middag og får brukt aburøken vi har med oss, men vi treffer på noen reinjegere som kan fortelle oss at også det området er "deres" for øyeblikket. Vi føler oss uønsket(ulikt reinen), jaget (akkurat som reinen), og bestemmer oss for å rusle ned til elva igjen før noen av jegerne blir fristet til å bruke kikkertsiktet til mer enn bare se på oss.






Vi forsøker nok en kveld ved det store oset før vi trekker oppover elva for å sjekke forholda der. Elva er utrolig flott - men det hjelper fint lite når vi kun får fire sardiner. Det er med "nauå" at Jan får laget sin tradisjonsrike fiskegryte! Plaskregnet bidrar til stemningen - som snart blir svært så god når lukta av friske urter og fisk siver ut fra go'gryta, og fire (fem med Rex) stykker sitter forventningsfullt under presenningen og venter på maten. Tross småfisk i gryta blir den god som den pleier, og mens vi slikker av siste delen av den gode sausen fra skeia ser vi allerede fram til ny fiskegryte neste år.



Om vi er på årets go'tur, får vi stadig nye kjepper i hjula. Den siste kjeppen er forkjølelse. Alle med Simonsen til etternavn hoster snart og er tunge i hodet. Ronny forblir uforskammet frisk - enten fordi han har flaks - eller fordi han har hatt de forkjølelsesbasseluskene før... Stemningen er faktisk såpass at vi bestemmer oss for å ta en avkortet fisketur i år, og drar ned til Mogen igjen for å ta båten ut på onsdagen i stedet for fredagen som var planen. 5 dager ble det i år.

Tilbake på Rauland er det passende nok spesialtilbud på frysepizza, og vi handler inn en hver, og en 4pack med cola + en film; topp medisin! Vi har et par late dager hvor uante mengder hvitløk spises i rå form før go'turen er over for i år. Det ble kanskje ikke go'tur slik forventningene var - men likevel en go'tur! Neste år drar vi definitivt på go'turen en uke tidligere sånn at vi slipper denne hersens reinjakta - da legger vi også opp til nye fiskerekorder kanskje kombinert med en tur innom noen av de nyavmerka vanna!